Selvinnsikt.

Jeg retter håret og mener jeg ser for fæl ut til å bli sett uten sminke i offentlighet, og jeg synes jeg godt kunne ha droppet et par størrelser. Jeg kjøper merkeklær som er akseptert av de fleste i min generasjon, og jeg bruker alt for mye hjernekapasitet, penger og tid på utseende og inntrykk. Jeg passer helt fint inn i scenarioet å sitte på café med bestevenninnene og preike om hvilken gutt jeg nå er forelska i, og hvilken som sist knuste hjertet mitt og er en jævla idiot. Men jeg sitter like gjerne på gjerdet sammen med gutta og drikker cola fra glassflasker og fører en heftig diskusjon om hvilket hardcore screamo-band som er det beste, eller gruser dem i Call of Duty nede i kompisens kjellerstue. På en annen side sklir jeg umerkelig inn på idrettsbanen, med en fanatisk vilje til å individuelt prestere og å være best. Blodige blemmer i hendene og på beina, samt oppkast etter en hard økt betyr ikke bare at jeg er i en ekstremt dårlig form, det betyr også at jeg har ytt mer enn hva kroppen egentlig har godt av. Og på ett vis er det i seg selv en personlig seier - å overgå seg selv. Jeg sitter heller en time ekstra med franskprosjektet fremfor "å henge på senteret", og ja, jeg blir faktisk skuffa om jeg får en femmer. Men jeg ditcher lett å øve til matteprøven for å stå et par timer på snowboard en kveld, eller å dra på kino med den potensielle kjæresten. Jeg sitter gjerne og hører på en sår røst snakke om hvordan livet er for kjipt for øyeblikket (stor forskjell på det og reinspikka vrøvl og sutring), og jeg bruker min egen røst til å overbevise andre om at jeg har rett i diskusjoner som kan ende opp på grensen til det rene skjære vannvidd. Jeg er veldig positivt innstilt til å ta vare på den fantastiske verdenen vi lever i, men det er helt uaktuelt å gå tilbake til å leve slik det tidligere stadiet av homo sapiens gjorde. Motsetninger? Muligens. Men hvem kan egentlig benekte logikken?