99% ærlig.

Ordene flyter ikke så lett for tiden, finner liksom ikke måter å sette ord på ting. Det er desember. For øyeblikket regner det såpass at hvis jeg åpner døren fosser det vann inn (bokstavelig talt), jeg har egentlig mest lyst på peppermynte mocha fra Starbucks, selv om jeg egentlig er veldig sikker på at det ikke er helt bra å bli avhengig av det. Det slår meg: Så ekstremt random jeg er for tiden.

Som sagt, det er desember. Om under en måned er 2009 slutt. Om en liten stund har jeg bodd halvparten av den planlagte tiden jeg skal være her. Hva i alle dager har jeg egentlig gjort? Jeg har gjort så mye at alt bare er et virvar av minner som dukker opp i det motsatte av kronologisk rekkefølge. Tiden har, for meg, gått ekstremt fort. Siden begynnelsen av ungdomsskolen har den gått ekstremt fort. Jeg kan fremdeles finne frem minnet fra første skoledag i bakhodet, og jeg kjenner fremdeles den lille ilingen av nervøsitet jeg ignorerte fordi i hvertfall en av de fem jentene som gikk sammen til første skoledag på ungdomsskolen måtte holde seg rolig og ikke freake ut. Jeg husker den melankolske, men gode stemningen jeg hadde inni meg siste skoledag på barneskolen da jeg sto på toppen av den bratte bakken som alltid ble umulig å gå opp når vinteren og isen kom. Av en eller annen grunn husker jeg fremdeles mesterkastet med tennisballen som traff favorittvikaren vår i bakhodet, og det eneste han gjorde var å snu seg og hyle opp "Nice kast!" og flire mens han gned seg i bakhodet. Det slår meg at nå, to år senere, er jeg ikke mer enn fire år yngre enn hva han var. Femten-års dagen runder hjørnet om rundt to måneder. Neste år står 10. klasse for tur, plutselig er alt så seriøst, alt teller. Jeg tror det er nå det er på tide å stå på egne bein, ta egne beslutninger, og være uavhengig av alle andre. For når alt kommer til alt, så er du alene i verden. Hverken venner, familie, kjæreste eller fiender kan backe deg opp hundre prosent. Men jeg har egentlig ingenting i mot det, jeg liker å tro at jeg klarer meg selv, uavhengig av alle andre. Jeg liker å tro at jeg ikke er sårbar og at jeg takler alt selv.
Jeg er fremdeles naiv nok til å tro at jeg faktisk gjør det. Men jeg har ikke noe i mot det heller.
Jeg tror jeg begynner å bli stor. Og for å være 99 % ærlig, så er blandede det følelser angående akkurat det.