Do you know what's worth fighting for?

Green Day - 21 Guns.
JA, det er en av de sykeste konsertene jeg har vært på.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg for tiden, uten at det virker overdramatisert. På en annen side, så er det nettopp det jeg gjør - overdramatiserer og underdramatiserer ting, så de virker så ubegripelige og diffuse at du blir sittende å lure på hva i helsike som foregår i hodet på jenta bak skjermen.
Jeg føler at jeg sitter og ser på at andre - folk jeg er glad i - frynser opp, uten at jeg egentlig kan gjøre noe. Samfunnet jeg har vokst opp i faller sammen, og veggene som en gang var sterke og som beskyttet oss mot resten av verden er ikke lenger så sterke. Jøssmann, kanskje det er fordi det er forventet at vi vokser opp og derav ikke lenger kan gjemme oss bak mammas skjørtekant, slik vi gjorde i de store middagsselskapene med de skumle voksne som ignorerte oss?
Jeg er lei av å føle at jeg snakker til tomme skall, som ikke hører etter når jeg snakker til dem. Lei av å høre på alt kjas og mas, hyling, skriking og drama. Lei av å være naiv nok til å tro at jeg faktisk kan påvirke menneskene rundt meg, nok til å forhindre enda en dum beslutning. Jeg høres ut som en eller annen bedreviter, selv i mitt eget hode. Og for å være helt ærlig, så er jeg en liten bedreviter også - en bedreviter som motsier sine egne prinsipper. Jeg tror jeg har skrevet om "du er aleine i verden, du må klare deg selv"-relatert litt vel ofte i det siste, men kanskje er det allikevel akkurat det som skal til - en bedreviter som prøver å banke litt vett inn i skallene på folk, når folk ikke klarer å ta vare på det lille vettet de har.

Jeg vet forresten hva jeg ønsker meg til jul. A) Inspirasjon til nye bilder, jeg er lei av å måtte lete gjennom haugevis gamle, og B) et kamera som tilhører en tidsalder litt tidligere enn steinalderen. Og muligens C) en ny, litt bedre, litt mindre upfucka PC (tror pappa begynner å bli lei av at jeg låner hans hele tiden). Men den må nesten vente til jeg har penger nok til å betale for den selv, føler jeg. NOE må jeg da vel arbeide rumpa av meg for å få råd til.