Keep me in your memory.

Linkin Park - Leave Out All The Rest.


Vi kan begge alle notene, pausene, temposkiftene. Vi vet begge hvor man må tenke raskere og trekke i trådene på de riktige stedene, samt bruke de rette ordene. Vi vet begge hva den andre mener, og vi gjør oss begge dummere enn hva vi er. La oss trykke rewind, la oss spille den samme gamle regla om igjen. La oss begge spille det samme spillet spilt så mange ganger før, av så mange andre. La oss begge følge den samme oppskriften, la oss begge ha et øyeblikks moro av å spille et så velkjent spill, med så mange risikofaktorer. La oss begge late som om det faktisk betyr noe i disse stundene. For det gjør vel det, sånn egentlig?

For meg gjør det det ihvertfall - det betyr noe. Det er ikke et spill, det er de få øyeblikk jeg slipper andre innpå og er ærlig med meg selv og motparten. De øyeblikkene jeg skildrer den eventuelle oppfatningen i mer enn enstavelsesord, og da jeg føler meg mer sårbar enn noen gang. Man kan slenge mye dritt, men det er virkelig lite som sårer mer enn å vite at man ikke er bra nok. Og én gang er mer enn en gang nødvendig, er det ikke? Hva om det da ikke bare er én gang, men nesten hver gang? Gang på gang, den samme gamle regla. Og allikevel gå fem på hver eneste gang, selv om man så godt vet hva utfallet blir. Å ikke være bra nok. Jeg vet ved meg selv at jeg er mer enn godt nok utrusta til å komme meg helskinnet gjennom de fleste andre situasjoner, og at jeg har et helt eget sett med evner og er på flere måter over det forlangte nivået. Det er den ene tingen jeg selv ikke kan noe for - at jeg ikke er noe mer enn et barn på nesten femten år - som ødelegger absolutt alt. Men vi kan da fremdeles være venner, kan vi ikke? Ja, selvfølgelig. For heller å bli husket lenge enn å bare være et vagt minne fra et av de mange årene i tenårene, sant? For å være helt ærlig, jeg er ikke helt sikker på hva det riktige svaret er.