Mitt 2009.

"Året har gått utrolig fort, som om tiden bestemte seg for å spole fast-forward," skrev jeg på denne tiden i fjor. Lite ante jeg hva som ventet. 2009 har vært et helt surrealistisk år. Jeg har vært så heldig å få oppleve så ekstremt mye at det virker som om det er hundre år siden fjortenårsdagen min. Det kjennes ut som om det er hundre år siden aktivitetsdagen i Varingskollen, hvor vi kappkjørte i Ola (må si at jeg gruste de andre, og var den eneste med snowboard), og late friminutt på kunstgresset. Det virker som om det er hundre år siden sist jeg trente sammen med den fine og flotte gjengen min med de røde draktene og konkurrerte sammen med de samme jentene og guttene. Det kjennes ut som om det er hundre år siden Moelven, som muligens må være den beste treningsleiren jeg har vært på, sosialt sett. Det kjennes ut som om det er hundre år siden 17. mai, og feiring med noe av Nittedals kuleste jenter. Det er lenge siden jeg har sett snø, og følt kulde. Men til erstatning for alt dette som er fjerne minner i et fjernt land, har jeg fått så ekstremt mye annet. Jeg har møtt en helt ny livsstil, en helt ny kultur, og helt nye mennesker. Jeg har vært på steder de fleste bare drømmer om å besøke - og sykt nok bor jeg sentralt til hva alt og alle i hele verden drømmer om. Jeg er heldig. Utrolig heldig. Ikke bare fordi jeg får oppleve alt dette, men også fordi jeg slipper å gå igjennom dette alene - jeg har jo verdens beste familie sammen med meg. Det har så klart vært tider jeg har lurt på hvordan i alle dager dette kommer til å gå, spesielt de første ukene av skolen i august. Det gikk som alle andre sa: Jeg trengte et par måneder på å takle språkbarrièren. Etter det har ting bare gått bedre og bedre. Allerede er jeg nesten halvveis i dette eventyret, og jeg nyter det.
Det er det viktigste jeg har lært i 2009: Å kunne ta ting som de kommer. Å innse at livet ikke er forutsigbart, og ta ting litt på sparket. Å ikke tenke over ting hundre ganger før handling, men rett og slett og satse litt på magefølelsen en gang i blant. Jeg sier ikke at dette er noe som burde gjøres på daglig basis, men jeg har endelig forstått at planer er dømt til å mislykkes, og man må være åpen for forandringer. Jeg tror jeg har blitt mer avslappet det siste året, og i stedet for å tenke "hvis" eller "om", så hopper jeg i det og ser hva som skjer.


2010. To-null-en-null. Tjue-ti. To-tusen-og-ti. What so ever. Jeg tror ikke jeg skal gå ut som en eller annen spådame og spekulere i hva som faktisk kommer til å skje, men jeg tror jeg skal kunne si såpass at det blir like chill som 2009 ihvertfall. Det er ihvertfall planen, så får vi se hva det nye året bringer. Under har jeg mikset sammen en del bilder av 2009, og jeg ser at jeg egentlig ikke har forandret meg noe særlig. Jeg har fremdeles langt, blondt hår, fregner på nesa og grønne øyne, og jeg har ikke vokst mer enn 1 centimeter.

Da gjenstår det vel egentlig bare å takke for det gamle og si velkommen til det nye. Jeg håper at alt det dumme og triste som skjedde i 2009 ikke gjentar seg, og at 2010 blir et kongeår for alle sammen!