Don't breathe.

Jeg vet hva jeg tenker. Jeg vet ikke hva du tenker. Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste det, og andre ganger ikke. Jeg sitter på gjerdet, på en måte - vet ikke helt hva jeg vil. Bare sitter der og ser ned på begge sider, og ser at det er to alternative løsninger. Men jeg har ikke egentlig lyst til å velge hvilke side jeg står på - jeg vil balansere videre litt til. Balansere videre på det gjerdet hvor det er to vidt forskjellige løsninger på hver sin side. Det er bare om å gjøre å ikke miste balansen eller falle, for da har man plutselig valgt side, enten man vil det eller ikke. Kanskje jeg en dag allikevel faller ufivillig, eller kanskje jeg tvinger meg selv, eller blir tvunget av en utenforstående. Det vet jeg ikke enda, alt jeg vet akkurat nå er at greia er å holde pusten og holde den perfekte balansen, og ikke falle ned. Men kanskje er det ikke så ille å velge side allikevel, kanskje jeg velger riktig side. Men hvordan vet man egentlig hvilken side som er den riktige, ettersom man da har utelukket mulighetene den andre siden hadde i utgangspunktet?

Gjett hva subjektet i bildet skulle ha vært da?