Oh, hvilken dag.

Hva gjør du når det du trodde eksisterte muligens aldri gjorde det? Hva gjør du når det eneste du egentlig vil si er det eneste du ikke sier? Hva gjør du når de personene du vil se minst i hele verden er de eneste du ser? Hva gjør du når det eneste du vil gjøre er det som alle sier du ikke bør? Hva gjør du når du igjen og igjen får vist hvilken naiv person du er, og når forhåpningene dine gang på gang blir ødelagt? Er du fremdeles naiv og har fremdeles et lite håp om at ting kan skje, eller innser du de mulige fakta og holder deg unna?

Humøret mitt er merkelig for tiden, jeg tror det kalles fjortisskrise. Og du som leser bloggen min får lide for det. Jeg beklager virkelig. Eller, nei, det gjør jeg egentlig ikke, det er selvvalgt om du leser bloggen min eller ikke. Never excuse, never explain.


Jeg var på stevne i dag. Det gikk greit, hovedpoenget var vel egentlig da jeg løp 100 meter for første gang. Det var gøy, mye bedre enn 60 meter. Ellers var det ikke så mye mer megaspesielt, alle på stevnet var megaflinke, tross en idrettsbane som kjentes ut som en steikeovn. "Men du fikk skiller, da, Kaisa," sa L. Jeg fikk faktisk litt farge, da. Fortsetter det sånn, så ser jeg kanskje ikke ut som et dødt lik siste skoledag. I morgen er det stav som er hovedattraksjonen for min del, jeg gru-gleder meg, tror jeg. Men jeg tar ikke sorgene på forskudd mer enn nødvendig i dag, kryss fingrene for at jeg ikke ender opp med å tryne på samme måte som han mannen i Tine Melk reklamene bare, så er jeg happy.